Setesdalsbanen i Den Kulturelle Skolesekken

Aller først; en advarsel! Følgende innlegg er laaaangt, og ikke helt gjennomarbeidet. Jeg begynte å skrive for å summere opp for meg selv etter endt DKS gjennomføring. Men da det ble snakk om at formidlerbloggen skulle tas i bruk, tenkte jeg at jeg deler denne oppsummeringen med dere – og så får det bli som det blir. Tilbakemelding er jeg veldig glad for å få. Både på det vi har gjort hos oss og hvordan vi kanskje kan klare å tenke litt nytt.

 

To uker i september har VAM Setesdalsbanen vært i Den Kulturelle Skolesekken og vi har tatt i mot 757 elever fra 8.trinn. De har kommet fra skoler i Farsund, Lyngdal, Songdalen, Søgne og Vennesla.

Opplegget som ble kjørt i år, var mer eller mindre det samme som for to år siden, og som igjen bygger på et opplegg utarbeidet av daværende avdelingsleder og historiker Bjørn Fredrik Drangsholt.

Første gang Setesdalsbanen var med på DKS var i 2005, og da var det et tilbud til den kommunale kultursekken i Vennesla.

Dette opplegget vi har kjørt nå i høst er ganske ressurskrevende. 12 personer knyttet til Setesdalsbanen enten som ansatt eller som medlem i Venneforeningen, har deltatt på en eller annen måte de seks dagene vi kjørte opplegget.

Når det gjelder togkjøringen, ønsker vi å kjøre med mest mulig fulle tog. Men vi har samtidig begrenset med formidlerressurser (ansatte) – derfor kan vi ikke ta i mot for store grupper selv om vi plasser om bord til flere. Vi har derfor valgt å si at vi maks kan ta i mot 2 x 75 elever pr dag. Det vil si at om bord på toget er det maks 150 elever.

Hvordan DKS opplegget gjennomføres:

Første pulje med elever møtte kl 10:00. Der deles de inn i fire grupper, og besøker på fire ”stasjoner”, og er på postene i 15 min, deretter roterer de. Når de er ferdig med opplegget kommer andre pulje og togturen kan starte, og den er altså felles for både de som har hatt undervisning og de som nettopp er kommet. Om bord på toget får de utdelt et ark med spørsmål som de skal svare på. Tilbake på Grovane reiser elevene fra pulje en hjem, mens de fra andre pulje deles i fire og får undervisning rundt på de fire postene.

Mer om innholdet i undervisningen:

Den ene posten har banearbeid som tema; her får elevene lære mer om det å legge jernbanespor og får forsøke å slå i skinnepiker (spikerne som fester skinnene til svillene). 

Den andre posten har stein og steinarbeid som tema. Her fortelles det om og demonstrerer hvordan man borer vha handemakt, elevene får forsøke å bore med hammer og feisel og en av oppgavene de får er å dele stein. 

Tredje post har flagg og signaler samt Setesdalsbanens historie som tema. Ved hjelp av museumsgjenstander, rekvisitter og foto fra samlingen får eleven et innblikk i

hvordan driften ved museumsjernbanen er i dag og hvordan det var tidligere i driftstiden.

Fjerde post har rallaren som tema. Her er jeg formidler, derfor blir det litt mer om dette i innlegget mitt:

Forrige gang vi kjørte DKS, var denne posten en gjennomgang av dampmaskinen. Tidligere driftsbestyrer som også er lokfører, var formidler på denne den posten, og i kraft av de kunnskapene han hadde kunne han forklare bra og grundig prinsippene for dampmaskin vha en bordmodellen. Det kunne imidlertid ikke jeg… Derfor bestemte jeg meg for å endre innholdet og opplegget for den posten. Temaet ble vinklet mer mot rallarbegrepet, mot arbeidsklær og litt om hva dampmaskinen betydde for den perioden som blir kalt ”Den industrielle revolusjon”.

Historien som elevene fikk ta del i var om en svensk mann på 25 år som kom til Sørlandet for å være med på byggingen av Setesdalsbanen. Han hadde bygget jernbane siden han var ganske ung, reist rundt i Sverige og Norge – og var det man på den tiden kalte en rallar. Etter at Setesdalsbanen var ferdig bygget, slo han seg ned i bygda, ble fast ansatt som banearbeider – og i dag er det flere etterkommere i bygda etter han og andre som i sin tid bygget Setesdalsbanen.

Gjennom bruk av klær og vise bilder, snakket vi deretter om arbeidsklær og blant annet om bruk av halstørkle. En av elevene ble under fortellingen kledd opp som en den svenske rallaren i fortellingen. I populærformidlingen av rallarkulturen, er halstørkle sammen med ”rallarhatten” et av symbolene for jernbaneslusken. Muntlige historier sier at slikt også ble brukt av norske rallarer, men blant de få bildene av jernbanebyggere på Setesdalsbanen er ingen avbildet med halstørkle. Samme erfaring har man også etter å ha sett på arbeidslivsfoto fra byggingen av Ofotbanen. Likevel, et bilde fra byggingen av en jernbane i Tyskland viser at de fleste av mennene hadde et slikt tørkle, dermed valgte jeg å bruke tørkle også i fortellingen min. Muntlige historier forteller også at tørkle var praktisk å ha for å ha foran munn og nese når det var mye støv i lufta. På vinteren kunne det bindes over hatt og ører. I formidlingen min ble tørkleet også brukt for til å gå videre til den hva den industrielle revolusjon, og hva dampmaskinens betydning for utviklingen av industrisamfunnet. Stikkord for dette; for rallaren betydde det industrielt framstilt bomullstøy rimelig arbeidsklær, samt at dampmaskinen ga han arbeid (bygging av spor for damplokomotiv)

Alle elevene ble utstyrt med trekant tørkle av ubleket bomull. Tanken bak var å gi dem et ”museumsminne” som kanskje kunne gi dem en ”knagg” å henge noe av det de forhåpentligvis hadde lært i løpet av dagen og som de kanskje kunne trekke fram igjen når de på skolen skulle ha mer om den industrielle revolusjon.

Først hadde jeg tenkt at de skulle få mulighet til å dekorere på disse tørklene med vannfast tusj. (Ideen om dette har jeg fått fra Birgit v/ VAM Flekkefjord etter work-shopen vi hadde der i våres) Men både pga tiden (alt skulle skje på 15 min) samt at jeg fant ut at elevene var litt for store for dette, forkastet jeg den ideen.

Hvor vellykket bruken av tørkle var, kan man jo spørre seg… Det ble brukt på mange kreative måter i løpet av tiden elevene av på besøk, og det var heller ikke alle som tok det med seg. Men etter å ha mottatt evalueringsskjema fra noen lærere, ble dette tørkleet trukket fram som noe de likte.

For her er jo det som jeg personlig synes er det vanskeligste med disse oppleggene våre – når vi ut med budskapet??? Jeg har tidligere brukt lærerevalueringer for å justere undervisningsopplegg jeg har hatt på andre museer. Utfordringen har vært at svarprosenten har vært liten, og de som har meldt tilbake har meldt tilbake at alt har vært bra og de har vært fornøyd. Tilbakemeldingene gjorde det likevel mulig å gjøre noen justeringer av opplegget.

Derfor ble det i etterkant av årets DKS sendt ut et evalueringsskjema til de lærerne som besøkte oss. I forkant kontaktet jeg hver skole for å få riktig kontaktperson og adresserte skjema direkte til vedkommende. Min erfaring er at de DKS-kontaktpersonene som jeg har fått via Fylkeskommunen, ikke alltid er de riktige å snakke med.

Jeg kan jo også nevne at som et supplement til Ksys der lærerveiledningen vår og en power-point presentasjon var lagt ut, sendte jeg tidligere i sommer en cd med samme innhold til de skolene som var påmeldt. Erfaringen fra gjennomføringen i 2007 var at mange av elevene var uforberedt til besøket, og at flere lærere så spørrende på meg da jeg spurte om de hadde sett det som lå ute på Ksys. Min konklusjon var at vi måtte forsøke å nå skolene direkte med det materialet vi hadde, fordi forberedte elever gjorde vår jobb enklere.

Om det var tilfeldigheter eller ikke, syntes det som om flere av skolene hadde forberedt besøket denne gangen enn for to år siden. Utfordringen for skolene er at besøket hos oss kommer ganske tett opp mot skolestart, men det var likevel flere skoler som hadde benyttet power-point presentasjonen i forkant.